lillesophia.blogg.no

Tar en sjanse på å reklamere litt for at jeg har flyttet blogg. 

Besøk meg gjerne på perlsnor

Jeg syns å huske et innlegg om sukkerintoleranse,  men jeg husker ikke hvem som hadde det.
Jeg husker bare nesten :) Men nå merket jeg at nesten ikke er godt nok. Det er vel noen måneder siden. Ta kontakt her eller på perlesnor eller på mail lillesophia@gmail.com. 

Derfor prøver jeg meg her, hvem var det som skrev om sukker, ketose osv? Skulle så gjerne ha snakket litt med deg om det.  

Bildet er lenket. Lånt av ketocat

Jeg har fått meg ny blogg

håper du titter innom der
håper du viser tålmodighet for en dårlig bloggdesigbygger
ting tar tid
merkelig nok
fremdeles?
jada...

Besøk meg da vel

perlesnor.wordpress.com

Jeg har fått meg ny blogg

håper du titter innom der
håper du viser tålmodighet for en dårlig bloggdesigbygger
ting tar tid
merkelig nok
fremdeles?
jada...

Besøk meg da vel

perlesnor.wordpress.com

I dag gjorde jeg noe jeg alltid har tenkt er litt teit. 

Og i grunnen er det jo det og da. 

Jeg bor jo i Stavanger, og nå var det tid for messe her. Ja, messer er det jo titt og ofte, både bolig og bad og helse ogaltmulig. I dag, eller hele denne helgen, var det alternativmesse. Og ja, det innebærer jo alt som er litt alternativt. 

Kan med trygghet si jeg har vært på det skrå planet i dag. 

På messen vil jeg si det var litt av alt, noe veldig normalt og noe mer unormalt. Noe jeg finner direkte rart og humoristisk og noe jeg mener er en viktig del av et behandlingsperspektiv. Det er stor forskjell på naprapati og sjamanisme i mine øyne. Men, uansett... greia er den at  jeg er så skeptisk til slike ting. Jeg er i grunnen veldig ambivalent. På den ene siden er det teit og ikke mulig og jeg kan finne alle slags grunner for at det de sier faktisk stemmer, det handler bare om menneskekunnnskaper ikke om alternative evner. Men på den andre side, de ser detaljer i personer, detaljer de på ingen måte har sjangs til å vite om. Vel, hun ene jeg jobber med hadde vært der i fjor, og hun sa jeg burde gå. Tøff som jeg er gikk jeg. Tøff som jeg ikke er angret jeg. 

Og i grunnen er det jo litt teit og da. 

Jeg gikk innom. Hun hadde anbefalt meg å ta aurabilde, det er ikke så farlig og allikevel ville det utfordre den tanken jeg har, den skeptiske delen av meg. Men jeg sa jeg skulle og jeg gikk. Og jeg tok det bildet. 

Jeg merket at det tok på. Jeg visste ikke hva mer jeg skulle finne på der, så jeg dro hjem til foreldrene mine. Men der var det ikke så spennende. Jeg kjemper en evig kamp hver gang jeg er der. Hele huset trigger sykdommen, enhver setting trigger. Det har endt mer at hver gang jeg går fra dem er jeg så vond i magen at jeg knapt klarer å stå oppreist. Så jeg dro heller tilbake. 

Etter aurabilde og hvor merkelig det enn var, jeg var kommet i et alternativt humør og jeg slo virkelig til. Satte meg opp på tid hos en klarsynt. OMG! tenker du nå. Og det var akkurat det jeg og tenkte. OMFG! Hva er galt med meg? Hva gikk det av meg da? 

Men... det var altså ventetid. Så jeg fikk en hel time til å sose rundt på det lille området. Fant endelig ut at det var noe opp trappa også, det hjalp på tidsbruken. Men å vente er ikke min sterke side, så det gikk litt penger der. Men foreløpig vel brukte penger. Nå forstår dere hva jeg mener med at en alternativmesse har litt av alt, for dette er det jo ikke særlig alternativsvong over, dog ikke helt vanlig. Jeg fant meg noen flotte vibram fivefingers. Jeg har sikla på disse skoene i to år nå, men aldri kjøpt fordi det er et styr å bestille fra utlandet, jeg ville vente. Nå hadde jeg for bare noen dager siden sett at løplabbet hadde fått inn, men pengesamvittigheten min sparket meg bak hver gang jeg var innom. Men i dag, i ventemodus, altå i pengebrukemodus, fant jeg meg disse. De aller fineste var nok ikke der, og de aller fineste egner seg best til innendørs bruk med yoga og sånn. Jeg driver jo ikke med det, jeg trenger noe som tåler grus, asfalt og vått gress. Dermed ble det disse herlige her. 

Og ja, jeg håper du legger merke til tightsen. For det er den kuleste løpetightsen jeg har. Har en til i lilla, men denne er uten tvil den kuleste. I dag var dette sammen med knall gul jakke antrekket. Alt for å bli sett!? Alt for å ikke bli påkjøprt og alt for å være kul og bittelitt gul. 

Også et til, bare fordi jeg først er i gang og fordi jeg har så fantastiske løpesko. Løpeskoene som faktisk forbedret løesettet mitt allerede på første turen. Håper bare de ikke trigger frem den gamle danseskaden. Håpe håpe, for dette virker lovende med tanke på fart. 

Men ja, nok om sko og tightser og løpesettet mitt. Ventinga varte jo bare en time, så jeg kom meg ned igjen i tide. Så uheldigvis noen kjente, men klarte å slippe unna med et hei. Jeg var så nervøs. Jeg kjente det på hele meg, kjente gråten satt der, hva har jeg gjort? tenkte jeg hele tiden. Hvor teit går det an å bli? Jeg vet jo hvordan jeg pleier å reagere, jeg kunne glatt ha gjettet meg frem til det hun skulle si. Men jeg satte meg ned. Hun snakket, hun snakket om jobb og karriere, om meg og min egenutvikling og om meg og mitt fremtidig kjærlighetsliv og familieliv. 

Det var skummelt hvor mye som stemte av hvordan hun kartla personligheten min, ganske riktig (det samme gjorde faktisk auraleseren). Hun sa så mye riktig om meg, om fortiden min. Er jeg virkelig så lett å lese? Kan folk jeg treffer se det på meg? Jeg trodde jeg var i stand til å skjule det, i hvertfall sånn noenlunde. Men kanskje ikke, kanskje dere alle kan se det. Eller var det bare de, fordi evnene deres er større enn vanlige folks evner. Shit, jeg vet ikke. 

Kort oppsummert, dyster fortid, lysere fremtid, men... surprice surprice: It´s all up to me... 

Det blir bedre...

Kan jeg tørre å tro det nå? Blir det bedre også for meg? 

Jeg malte i dag. Lenge siden. Føltes godt. 

Men sorgen i meg. Kan jeg virkelig tørre å gi slipp på tryggheten i spiseforstyrrelsen når det bipolaret svinger slik det gjør? Hvordan skal je gha kontroll da, ingne andre har jo kontroll Det er så vanskelig. Det er en sorgprosess å skule gjennomgå. Jeg er ikke klar, ikke helt enda. Jeg vet at det vil komme, for det har vært tilstedet før, jeg vet hvordan det kjennes, og jeg vet det må være på plass for at jeg skal gjøre det hele helhjerta. For hva er vel vitsen, hvis jeg ikke er motivert? Noen sier en aldri blir klar, nei kanskje ikke. Men dette noe som gir drivkraften til å komme i gang, troen på seg selv, troen på andres hjelp, viljen... Det må være på plass, og før det er der, er det ingen vits. Det kommer snart, en dag snart, kanskje. Snart. I mens må jeg bare bli ferdig, si adjø til noe jeg føler er blitt en stor del av min person. En stor del av meg. Hvordan kutter man av seg en del av seg selv?

Utfordringer. Utallige. 

Har du noen gang gjort noe alternativt? Noe skrått? Noe annerledes? 

Min håndskrift er litt annerledes enn normale læreres håndskrift, mine kolleger sier jeg har kretiv skrift. Det er flott det. Annerledes. 

Hele helgen har jeg vært syk. Eller det starta vel strengt tatt litt før helgen. Har hatt feber, eller målte den og har hatt alt for lav temperatur, men det går vel under feber det og, på en eller annen måte. Varm og kald om hverandre. Litt urolig i magen, men vet ikke om det er fordi jeg ikke får trent eller om det er maten eller om det er hva enn det kan være for noe. Sovingen er håpløs, mildt sagt. Også vet jeg ikke om det er en småvondt hals jeg kjenner, eller om det bare er noe jeg innbiller meg fordi jeg tenker at jeg kanskje skal bli sykere og fordi en (av 50) på jobb hadde vondt i halsen for nesten en uke siden. 

Er såpass lite syk at jeg ikke vil kalle det syk i grunnen, bare pjusk. Dermed er de tenda verre med tanke på trening og det at jeg ikke får trent. For jeg føler jo virkelig at jeg burde trene, men jeg klarer det jo ikke helt. Blir en herlig drakamp inni meg. I morgen kanskje? For selv om jeg er litt syk, så er de tjo bare litt. 

Vet ikke om det er bakterier (jeg tenker jo halsbetennelse med en gang fordi han ene på jobb hadde vondt i halsen), eller  virus (fordihan på jobb mista stemmen og det er kanskje mest vanlig med virus) eller ikke noen av delene. Det er jo ikk ehalsen som er verst akkurat. Feber og magen og svimmelhet er verst, dette er noe jeg tidligere har opplevd som bivirkninger og nå når jeg har starta på nye meds vet jeg ikke om jeg er syk (siden jeg er litt uggen i halsen) eller om jeg har reagert på medisinene (starta jo ganske riktig tidsmessig). 

Anyway... jeg er ikke i form og misliker å bruke helgen til dette når jeg vil trene og få gjort alt jeg hadde planer om. 

Jeg er så full av ord og følelser, samtidig så tom. 

Jeg skriver når det passer meg, men det passer jo aldri allikevel. Livet er for travelt til refleksjoner og ettertanke, og når tiden skulle strekke til, da er ikke jeg klar. Da synger jeg for å jage vekk det som forstyrrer freden jeg har. 

En evig jakt etter gresset på den andre siden. Det blir jo aldri godt nok, ikke slik det er nå, jeg må jage videre mot det som er grønnere, skinner vakrere og vokser høyere. Her og nå, nei det liker jeg i grunnen ikke. 

Hadde time hos psykiater i dag. Han har vært temmelig tilbakeholden i forhold til den bipolare siden av sykdommen. I dag vaar han av en annen mening, han er ikke i tvil lengre. Dessverre er jeg på vei ned i en ny depresjon nå, etter bare seks måneder helt depresjonsfri. Jeg kjenner det, noe er i ubalanse i hjernen. Det er ikke noe ytre som påvirker, det kommer innenfra. Vi snakket om tegnene, symptomene og han kunne klart se tegnene. Nå gjelder det å sette inn tiltak for å hindre at det går for dypt. 

Men jeg føler meg jo tryggere i den vonde depresjonen enn i alt det andre her i livet. Denne sommeren har jeg kjent på så mye glede, sosialt samvær, utfordringer og hygge. Varme, omtanke, vennskap og familie. Men det er utrygg grunn. Jeg vil jo ha alt det gode, men det er så farlig, og klisjeaktig nok; i do not deserve it. For meg finnes trygghet i det jeg mestrer og kan, jeg vil jo ha gleden, men den er farlig. Tenk om jeg skulle finne på å nyte no, for mye? For høyt? Jeg trekkes, eller trekker jeg meg selv mot depresjonen og dypets tanker, fordi det er trygg grunn, dog ikke trygg. Det er så vondt nede, i mørket, i avgrunnen, men det er ikke lett å skulle lære å leve med livets normale svingninger og gleder og sorger og mellommenneskelige relasjoner i voksen alder.

Jeg burde kunne det. Jeg kan det ikke. 

Nå derimot, går veien videre. En dag uten trening er hardt, men i dag er det ikke tid, i hvertfall ikke enda. Kanskje i kveld. Hvis jeg orker. Nå skal jeg lede et møte, for 40-60 voksne mennesker, utfordring for den sosiale angsten. I tillegg kom endel punkter i forhold til møte litt brått på, endringer i opplegget og planene i siste liten. Ojsann, dette blir litt av en kveld. 

Nervevrak nå. Stikker på jobb, bruker litt ekstra tid på å forberede meg for å ikke virke helt fjern. Blah... tom... æsj...

vik fra meg
og kom inn i min kalde favn

gå vekk
og dykk inn i mitt varme sinn

forsvinn 
og kom her 

her er 

ei varmt eller kaldt
her er følelsesløst

her er

ei jeg eller mitt
her er tomt 

Jeg har skrevet flere innlegg de siste dagene... Noen er lagret her i arkiet, andre har ikke blitt lagret. De jeg skulle poste har blitt slettet. Jeg blamer blogg.no appen for det. Flere innlegg har blitt slettet nå, og det er frustrerende, spesielt når de er skrevet på mobilen.

Er vel bare å lære av feilene. Skrive på data eller ikke skrive i det hele tatt. 

Nå er det snart ut på tur. 

Etter at jeg flyttet for nesten et år siden har jeg sett mindre og mindr epå tv. Nå til tross for at jeg for første gang i mitt liv betaler lisens og abonement og har kjøpt en helt egen flott led-tv. Jeg foretrekker å se serier på nett, streaming altså, ikke noe ulovlige greier. 

Nå er det snart sesongpremiere på mange av de gode seriene, jeg venter spesielt på Dexter. Men i mellomtiden må jeg se noe annet, og nå har det fallt på Celebrity Rehab. Det er som Big Brother bare omvendt... En gjeng med halvsprø folk samlet for tett mens de gjennomgår avrusing. Mer intenst med detoxdagene enn en fest i big brother huset. 

I dag fortalte Bai Ling om hvor dårlig hun tåler alkohol. Jeg kjente meg igjen. Hun drikker hver dag omtrent, det kjenner jeg meg ikke igjen i, for jeg har kanskje hatt en øl og et glass vin i hele 2011. Men je gkjente igjen måten kroppen reagerer på alkohol på. Skremmende. Jeg drikker sjeldent, og har nå lest om dette med alcohol flush reaction og tenker at jeg kanskje mangler det enzymet (eller hva nå det var) og bare holde rmeg helt unna alkohol. Fornuftig... på så mange måter; i forhold til det bipolare spekteret er alkohol en av de strørste triggerne for meg, og mtp bulimien også. Jeg har spesiell reaksjon på alkohol, og har hatt det siden første gang jeg drakk. Diskuterte det med ei venninne forrige helg, og snakket om det bipolare og alkoholen. Merkelig å høre hvordan andre oppfatter meg, spesielt når hun har studert psykologi og har en bror med bipolar 1/2.